INDRE DISKUSJON

Jeg føler meg fortsatt slapp. Hodet mitt føles tungt, nesen min er så tett at jeg må snyte meg hvert 5. minutt, men jeg føler meg rastløs. Nå har jeg allerede brukt hele gårsdagen på å gjøre ingenting, og jeg klarer ikke å ikke gjøre noe i dag heller. Det er enormt mange oppgaver å gjøre her på gården og når A jobber med prosjektene sine og burde bruke tid på det, så faller ansvaret på meg. Jeg har jo ingen personlige prosjekt som krever oppmerksomheten min (utenom denne bloggen da), så jeg har på en måte ingen unnskyldninger. Jeg har som jeg nevnte i forrige innlegg kronisk bihule betennelse, så jeg er vandt til å føle det sånn med jevne mellomrom. Så om jeg klarer å ta meg selv i nakkeskinnet og underholde meg selv mens jeg jobber, så skal dette gå lett som en plett.

Blåse på teen..
Så teste om den er drikkbar.. Tror jeg vi må vente 5 minutt til.

Samtidig burde jeg ta det med ro til bihulene mine faller til ro. Men samtidig har jeg ikke lyst til å ta det med ro. Føler det blir en evig fram og tilbake om hva jeg burde og hva jeg vil/burde. Jeg laget meg nettopp en supersterk sitron & ingefær-te med massevis av honning i som jeg skal kose meg med før jeg går ut, og så skal jeg drikke mye vann i hele dag, og spise litt rosiner, og så får vi se hvordan det går. Orker ikke å kaste vekk en dag til. Så får jeg heller bli så sliten at A må lage middag til meg i kveld og, hehe.

Føler dette innlegget bare var en lang diskusjon med meg selv, haha. Men jeg kjenner rastløsheten i nakken min, så det er på tide jeg starter dagen med å gi Queenie en liten lunsj og smøre hun inn med litt solkrem. Kan ikke ha en solbrent minigris vettu.

Ha en fin dag! ♡
fürst julie

DEN SKYLDIGE ER..

Det er slitsomt å føle seg sliten. Det høres åpenbart ut når jeg sier det sånn, men når jeg er sliten, så har jeg egentlig ikke lyst til å roe meg ned. Jeg hater å syns synd på meg selv, og vet veldig godt at det er andre ting jeg burde gjøre enn å bare ligge flatt ut. A har fått meg til å bli flinkere til å høre på kroppen min, og etter et par «bare legg deg ned og slapp av» fra A, så gjorde jeg det kroppen hadde prøvd å fortelle. Jeg la meg ned og pustet. Selv om jeg har og hadde lyst til å hoppe opp og gjøre alt annet enn å ligge på sofaen. Etterhvert vart jeg trøtt, og jeg sovnet. Når jeg våknet igjen, så visste jeg ikke hvor lenge jeg har sovet eller hva klokken var. Jeg var desorientert og fikk en liten panikk for at det snart allerede er tid for å legge seg i sengen. Heldigvis var det ikke det, men det var derimot på tide med middag.

Legger ved ett bilde av en glad og frisk Julie, som spiser sine egne hjemmelagde sjokoladeflarn (som var sykt gode forresten!). Those were the days.

Så ligger jeg atter en gang i sofaen. Gnikker meg i øynene, og er god og mett etter at A lagde spinatsuppe til middag. Jeg føler meg litt bedre nå, men gir meg selv en pause til i morgen. Velger å skylde på den kroniske bihulebetennelsen min som har blusset opp i det siste.

Ta vare på helsen din,
fürst julie

MAT: KARRI- OG SOPPOSTESMØRBRØD

Selv om det høres for lite og for kjedelig ut å ha brødskiver til middag, så er denne retten mer enn bare det. Tykk hvit saus, tilsatt karri, sopp og eventuelt andre godsaker. Veldig godt og enormt mektig. Denne oppskriften er faktisk A sin, og det er en av de første rettene han lagde til meg når vi begynte å date. Tydeligvis likte jeg det, for jeg kom på middag en gang til. Og en gang til. Og en gang til. Og en gang til. Resten av historien vet dere om.

Men med hans tillatelse, så skal jeg dele oppskriften med dere! Det er så enkelt, og det tar ca 25-40 minutter, alt ettersom hvor lang tid du bruker på sausen. Vi pleier å lage to fulle stekebrett, så har vi ekstra til kveldsmat, frokost, lunsj og mellommåltider. Har du saus til overs, så kan du trygt fryse restene og tine det opp til senere bruk. Men du skal få oppskriften på ett brett, så kan du doble eller triple den om du skulle ønske. Denne retten er vegetariansk, og det ingen problem å bytte ut meierismøret og osten! Er ikke så enkelt å få tak i veganske produkter her ute, men skal rapportere tilbake om det når jeg har fått veganisert retten.

Ingredienser:
7-8 brødskiver
(spørs på størrelsen på skivene, men det er nok saus til ett brett smørbrødene)
100 gram smør
Ca. 5-8 toppa ss med hvetemel
Ca. 5-6 dl soya melk
Ekstra sterk karri
(ikke den vanlige, men en spesiell type som er sterkere)
5 store champignon
Osteskiver til å ha på toppen

Smelt 100 gram margarin i en kjele. Når smøret har smeltet blander du en spiseskje med hvetemel inn i smøret, mens du tilsetter rundt en deciliter soyamelk. Viktig at en tilsetter soyamelk nærmest samtidig med melet, ellers kan det fort brenne seg. Deretter sper du på med litt og litt hvetemel, mens du gradvis tilsetter melk. Den hvite sausen skal være tykk som aioli når den er ferdig. Viktig at en rører konstant, spesielt om en bruker høy temperatur (sausen blir fortere ferdig om du har høy temperatur, men som sagt, da må en røre konstant).

Stek hakket fersk champignon (og evt. andre ingredienser) i en stekepanne og hell over i den hvite sausen. Så er det tid for å smake til med salt og ekstra sterk karri. Krydre ut i fra hva du liker, men anbefales å tilsette ca 2-3 teskjer med salt og rundt 4-5 teskjer med ekstra sterk karri. Deretter blandes alt godt sammen og så er det tid for å skru på ovnen til 150 grader.

Smør brødskiver med smør, ta halvannen spiseskje med sausen på hver brødskive, dekk til med ost og varm opp i ovnen i cirka 10 minutter til osten er smeltet. Voila! Veldig enkelt og veldig godt.

Ser ikke så veldig fancy ut, men er ikke behov for det når det er så smakfullt.

Bon apetit!
fürst julie

VISDOMSORD FRA EN KATT

Som lovet, så kommer dagens første innlegg tidligere enn det har gjort de siste par dagene. Litt rart med det – at når en begynner å blogge, og har en stødig mengde leserer, så får en litt dårlig samvittighet om en ikke får skrevet noe før seint på dagen. Heilt unødvendig, men likevel. Får prøve å dytte akkurat den følelsen inn i ett skap og låse døra. Dette er jo noe jeg skal kose meg med, ikke stresse og få dårlig samvittighet for.

Marilyn, en av kattene våres, har tydligvis et stort behov for å gå på tastaturet mitt nå, så jeg skal la henne ta en liten tur for å se hva hun har å si:

b5rtø———— æ

Visdomsord fra en 7 måneder gammel katt.

Liten dame med mye å si.

Til andre litt mer uinspirende saker, så er det vaskedag i huset. A har noen prosjekt han må jobbe med, så spørs om jeg må ta mesteparten av vasken alene. Men så lenge jeg kan høre på musikk og danse rundt mens eg vasker, så koser jeg meg. Om jeg finner noe som ligner på en mikrofon underveis, så er det en bonus. Med andre ord skal eg klare å ha det gøy uansett.

Husk å sett pris på de små tingene i hverdagen,
fürst julie

WHEREFORE ART THOU FüRSTENBERG?

I dag fikk jeg spørsmål fra en leser (hei Namitha♡) om hvorfor jeg heter Fürstenberg. For de som ikke vet det, så var etternavnet mitt tidligere Horne. Historien om hvorfor jeg byttet navn til Fürstenberg går noen år tilbake, da jeg bodde i Oslo.

Jeg skulle prøve å få mer modelljobber, og tenkte at da burde jeg ha et litt mer unikt etternavn, for å bli sett og husket blant hordene av andre modeller. Jeg hadde allerede fått en del jobber uten modellbyrå og uten å være kjent. Så hvorfor ikke prøve?

Om jeg husker riktig, så var det min tipp oldemor som sist hadde navnet. Faren min har fortalt meg mye om slektshistorien min på farssiden, og den er faktisk vill. Kan lage ett innlegg om det senere, kanskje dele det opp i flere innlegg sånn at jeg kan gå inn i dybden uten at innleggene blir for lange. Men uansett, tilbake til historien:

Det var ganske enkelt å endre navnet, og etter noen få dager hadde jeg blitt til Julie Fürstenberg. Lenge før jeg begynte på denne prosessen, hadde jeg flyttet inn til A og vi var lykkelige samboere. Det var faktisk han som oppmuntret meg til å gjennomføre det. Jeg fikk noen modelljobber til, og brukte litt tid på å venne meg til å introdusere meg som Julie Fürstenberg.

bilde fra en photoshoot, der jeg ventet på sminke.

Jeg syns yrket var spennende. Ingen dag var lik, bli kjent med nye mennesker hele tiden, og jeg hadde det virkelig gøy – så jeg skulle ønske jeg kunne fortsette. For ikke så alt for lenge etterpå, så begynte A og jeg på prosessen med å flytte til vakre vestlandet. Alle som har flyttet, vet hvor tidskrevende det er å sortere og pakke ned alt en eier ned i kasser. Ikke for å snakke om møbler i tillegg. Og utvask.. Det er dessverre ingen overflod av modelljobber her ute, så karrieren min er satt på pause enn så lenge. Men en dag – hvem vet?

Da vi var i den nærmeste storbyen tidligere i dag, så prøvde vi den nye Halloumi-pizzaen til Peppes Pizza. Den var helt villt god!

Atter en dag, atter ett sent innlegg. Dagen gikk, igjen, i ett og vi hadde et super koslig besøk hos en god venninne av meg (hei igjen Namitha♡). Nå er det ikke så mye som står på agendaen framover, så nå blir det bedre tid til å skrive. Jeg setter virklig pris på å ha en plass å lufte tankene mine og forbedre meg selv. Gjennom refleksjon, sette pris på dagen sånn som den har blitt, og selvsagt det å bli bedre i å skrive. Så vi skrives i morgen og fram til da,

Husk å elsk deg selv,
fürst julie

NYTT SYN PÅ VERDEN

Nå sitter jeg framfor tastaturet igjen, senere enn jeg skulle ønske, men dagen har gått i ett. Gikk ut døren for første ærend klokken 09:30 og kom hjem etter siste ærend 18:45. Lang dag, men har fått mye gjort. Blant annet, så kan jeg endelig se!

Helt siden jeg klarte å rote vekk de skikkelige brillene mine (sorry mamma), så har jeg kun brukt billige briller kjøpt på TGR og eBay. De funket, men gjorde meg ikke så veldig mye godt. Men fra og med i dag, kan jeg endelig se, og for første gang gjør jeg det med linser.

Jeg skal ikke lyge, det var noe herk å få de på. Syntes litt synd på de to ansatte hos Specsavers som tok seg god tid til å guide meg til å ta på linsene. Er litt vanskelig når øynene absolutt ikke vil ha noe «rusk» på seg og kroppen gjør alt den kan for å unngå det. Etter 15-20 minutt med irritasjon, anstrengelser, og heldigvis en god del latter, så fikk jeg de endelig på. Så av. Så på igjen. Og jeg må bare si: de som har vanlig syn og ikke trenger briller eller linser – fy faen så heldige de er! Verden er virkelig vakker, og det kommer enda mer tydlig fram når en kan se bra.

Jeg vart distrahert av det når A og jeg har hatt samtaler i dag. Vi satt og snakket, og plutselig buster jeg ut med «ÅHERREGUD SÅ FINT DET ER!!!» (ja, så mange ropetegn er nødvendig).

Er du klar for en liten montasje med bilder av meg som tar på linser?

Første tips: sperr opp øynene.
tips to: prøv alt du kan å ikke knipe igjen øynene når linsen nærmer seg, selv om det andre øyet ditt kan se litt komisk ut.
tips tre: ikke dytt innpå, men «velt» den inn på øyet (her kan dere forresten se ett klassisk eksempel på maskara-ansikt. Der en konsentrerer så hardt at en ikke legger merke til hva ansiktet gjør. Nature at its best).
Hadde det morsomt da.

Jeg fant til slutt min metode som funket, og etter det var det ingen problem. Takk og pris for det, for jeg holdt på å gi opp, haha.

Men tilbake til starten. Når A og jeg var halvveis til Førde, der størsteparten av ærendene var, så fikk jeg en melding: «Hei, vi har en liten nassenøff på tunet. Vil dere komme å hente den?».

Vi fikk hjertet i halsen og ringte med en gang. Ifølge de vi ringte så gikk det veldig fint, Queenie (minigrisen vår) bare sprang rundt og koste seg. Vi hadde ikke muligheten til å komme å lokke henne tilbake, men endte opp med en liten ringe- og meldingsrunde for å høre hvem som kunne klare det. Alle var opptatt, og etter mye fram og tilbake, så fikk heldigvis flinkeste naboen lokket hun inn i bingen igjen.

Vi vart jo veldig nervøse for at Queenie hadde ødelagt den fine hagen til naboen, men heldigvis var det bare springing som var på planen hennes. Og kanskje litt gnafsing på plenen. Så fikk en happy ending der og naboen fikk en flaske med vin av oss.

Irettesatte Queenie litt og lagde mitt første forsøk på en gif. Gi meg litt credz.

Men nå, etter en hektisk dag med mye bra, så sitter endelig A og jeg på sofaen og slapper av med Mojitoes. Vi rakk å kose oss litt ute i solen og, før solen gikk ned. Så tror vi kan si dagen fikk karakter 5. Satser på resten av kvelden lemper den opp på en karakter 6.

Ta vare på deg selv,
fürst julie

VAMPYRMINIGRIS

Atter en dag så er det fint vær ute. Minigriser har samme hudtype som oss mennesker og minigrisen vår, Hennes Majestet Dronning Elizabeth aka Queenie Bacon, er intet unntak. Så derfor trenger de jevnlig tilførsel av fuktighet til huda. Jeg har lært fra tidligere, og latt kokosoljen jeg bruker stå ute i solen, slik at den smelter. Dermed var det ingen problem å smøre inn Queenie i oljen. Tror jeg aldri har kjent en så myk og glatt minigris før. Kokosolje er tross alt tidenes når det kommer å tilføre fuktighet og pleie til hud og hår. Da A og jeg passerte bingen til Queenie senere der hun koste seg i solen, så spurte jeg hun om hun var en vampyrminigris fra Twilight, ettersom hun glitret i solen. Jeg var ganske fornøyd med den vitsen.

Meg som tenker tilbake på vitsen min.

Og senere når vi var på vei til butikken SÅ skjedde det. Noe vi har visst kom til å skje, før eller senere. Bilen har lagd ulyder når jeg bremser en god stund og brydde meg ikke om det, siden mekanikeren vår (det vil si faren min) sa at bremseskivene kom til å holde ut lenger. Men da vi møtte på en annen bil på de smale veiene her ute – og jeg måtte bremse hardt – sa det stopp. Jeg kunne ikke kjøre framover. Bare rygge. Så da rygget jeg. Helt til nærmeste lomme. Så ringte vi til faren min og gikk hjem igjen. Heldigvis får vi lånt bil av han til våres blir fikset. Det må vi ha. Her ute er en avhengig av bilen sin. Har aldri sett bussen gå her, og vi har bodd på denne plassen i snart ett år. Bussen går ellers veldig sjeldent i desse områdene, uansett. Skal en bo på en så nydelig plass, så må det være noen ulemper. Men fy faen, det er verdt det.

Jeg avrunder innlegget her, så her kommer en siste beskjed, med Earth Day i tankene:

Husk å gi tilbake det du får,
fürst julie